Historikk

Bunader

I våre bunader er nedfelt generasjoners møysommelig rendyrking av form og symboler. Bunadene skulle i fest, i glede og i sorg vise skjønnhet og verdighet, og all den rikdom slekten hadde samlet i årtier.Vi finner detaljer og symboler som viste eierens tro, rang og hjemstavn. I bunadene finner vi bygdenes ypperste sømkunst, stoffer og broderier. I slående kontrast til hverdagens nøysomhet er bunadene smykket med praktfullt håndarbeidet sølv, - de vakreste tegn på rikdom og samhørighet med en slekt og en bygd

Bunadsølv

Sølvet er en del av bunaden og har som denne en uløselig tilknyttning til en bygd eller et dalføre. Variasjoner i utforming og teknikk er utallige. Bunadsølvet ble stedvis utviklet til utsøkte små kunstverk, mens andre bygders smeder har utfoldet seg i enklere former. En dyktig sølvsmed var en pryd for bygda. Sentralt i vår bunadssølv-tradisjonen står filigransteknikken eller trådarbeidet. Sølvtråd blir tvunnet, trillet, smeltet og formet i intrikate mønstre. Smykkene bygges så opp av slike mønsterdeler til et hele med stor detaljrikdom. Filigransarbeidet blomstret opp i Norge på 1700-tallet, og teknikken er holdt levende og blitt utviklet fram til vår tid. Også idag skal bunad og sølv vise det ypperste håndverk. Kvalitet og tradisjon er bunadens budskap.

Sølvsmeden

Faget gikk i arv fra far til sønn, som ble opplært i den lokale tradisjon og teknikk. Sølvsmedene var gjerne småkårsbønder og sto utenfor håndverkslaugene som hadde sitt sete i byene. Mye av det gamle bygdesølvet er således tilvirket ulovlig og bærer ikke gehaltstempel eller smedens stempel. Enkelte bygdesmeder gikk i lære hos laug-smeder. Disse bylærte bygdesmedene, med sin gode kunnskap til den tradisjonsbudne bonden og hans kulturelle bakgrunn, har laget noe av det fineste draktsølvet vi har. Sølv var vanskelig å få tak i. Mye ble stjålet fra gruvene på Kongsberg. Det var vanlig at gammelt sølv og mynter ble levert til smeden, som så omskapte det til draktsølv.

Bruk

Sølv var og er edelt og kostbart materiale. I utførlig bearbeiding til knapper, kjede, spenner og søljer kunne velstand stilles til skue på en rikt behengt kvinne eller mann. Derfor var det mest rikfolk som bar alt sølvet vi idag kjenner til hver bunad. Men sølvet hadde også en praktisk funksjon: en sprette (liten sølje) holdt skjorten sammen og jakken hadde knapper av sølv. Sølvets symbolske verdi var stor; en vigd sølvpenning innsydd i spedbarn-skjortenbeskyttet mot skrømt og haugfolk. Sølv leget ormebitt og stilte blod, fikk ølet til å gjære og økte grøden. Det viste også alder og status i samfunnet, en ung jente bar en slangesølje, gift kone bar også bolesølje. Selv vanlig folk bar sølv etter evne. Særlig fint brudesølv hadde ofte sagn om huldrefolket knyttet til seg. Det var for fint til å ha blitt laget av en vanlig sølvsmed.